På 50-tallet var fengselet i Pont-l’Evêque kjent som "Det lykkelige fengselet". På den tiden hadde det blitt en legendarisk institusjon, hvor fengselsdirektøren heller ønsket å være likt enn fryktet. Fangene fikk ringe telefoner, håndtere pengene sine, motta besøk fra kjærester eller koner, holde fester, dra på dag- eller nattpermisjon, og dele ut god oppførsel-sertifikater til seg selv.